By
Holger Melms
Share Alike

Except where otherwise noted, content on this site is licensed under a
Creative
Commons
License.

Historien om Fruholm Fyr

Personen auf Fruholmen: die Verwalter der Station

Inhold

Sjefer på Fruholmen gjennom 100 år (28)
Enok Johnsen (28)
Severin Fredrik Michelsen (31)
Sigvart Christian Brissach (34)
Carl August Olsen (35)
Robert August Horneman (40)
Ole Ingemann Kjærem (43)
Halfdan Ingemann Paulsen (44)
Elias M. Klæbo Steiro (48)
Johan Elefsen Ryste (52)

Barna på Fruholmen (67)

Ingvald S. Paulsen (93)
Hans Hansen (94)
Reisen nordover (95)
Livet på Fruholmen (98)
Julesyka (103)
Feil benevnelse (106)
En gammetuft og en original (108)
Elleve år på Fruholmen (111)
Tre staute fyrkvinner.
Harriet Hertzberg (117)
Anne Petrine Silaadal (121)
Lina Paulsen (124)


Omslagsbilde av Fruholmen fyr er en håndmalt skisse av Sara R. Horneman fra 1908.
Bak kart over Ingöy,
 

The #numbers#  refer to the page numbers of the original book. Differences between the 1984 and 1990 versions are marked with [ ].

Die Verwalter von Fruholmen

Ich werde hier über das berichten, was ich über die Personen zusammengetragen habe, die in den letzten 100 Jahren die Feuerstation Fruholmen verwaltet haben.

Die Dienstbezeichnung lautete von 1866 bis 1885 “Feuer-Verwalter”, anschließend “Feuer-Wächter” und ab 1948 “Feuer-Meister”.

[Die Übersetzung verwendet durchgehend den Begriff “Verwalter”, obwohl man genauso gut “Leiter” oder “Manager” sagen könnte. Siehe dazu die Aufgabenbeschreibung eines solchen Verwalters.] 

Enok Johnsen
(1866-1878)

Enok Johnsen war der erste Verwalter auf Fruholmen. Er kam im Juli 1866 hierher. Enok Johnson wurde am 7. Dezember 1823 in Frosta in Tröndelag geboren. Seine Ehefrau hieß Karen Kristine, wurde aber nur Kaia genannt. Sie war eine geborene Eberg. Sie wurde am 10. Juni 1832 in Trondenes geboren. Ihre Eltern waren vermutlich Quäker, da man ihren Namen nicht im Kirchenbuch von Trondenes findet. Sie hatten drei Kinder bei ihrer Ankunft, das jüngste wurde im selben Jahr geboren. Die drei Kinder hießen: Anna, Dankert und Oscar. Zwei weitere Kinder wurden während ihrer Zeit in Fruholmen geboren.

Wie es Enok Johnson schaffte, die Verwalter-Position auf Fruholmen zu bekommen ist ein ziemliches Rätsel. Üblicherweise wurden zu jener Zeit ältere erfahrene Schiffsoffiziere mit einer solchen Aufgabe betraut. Johnson war kein solcher. Er war noch eine 43 Jahre alt, war zuvor Bäcker, Sägewerkarbeiter und Hutmacher. ###

Als sich in Stavanger das erste Kind ankündigte wurde die Reise abgebrochen. ###

Severin Fredrik Michelsen
(1878 - 1885)

31 Han tiltrodte som fyrforvalter på Fruholmen den 1. september 1878, Michelsen var skipperborger av Bergen by, Födt der den 21. september 1332, Severin Michelsen begynte tidlig som sjömann. Han tok styrmannseksamen 13 år gammel, og 22 år gammel var han förer av jekten "Hebe". Siden barken "Nordkap", så D/S"Björgvin", D/S"Dagmar" og D/S"Trafik". Alle fra Bergen.

Etter en vintertur i Östersjöen kom Michelsen syk hjem og måtte gjennomgå flere operasjoner. Etter dette var han lenge syk. Han hadde stor familie og det ble vanskelig for ham. I 1878 sökte han om stilling i Fyrvesenet og ble ansatt som forvalter på Fruholmen efter Enok Johnsen. Michelsens kone hette Harriet og var födt Spittle den 29.mai 1835 i Coventry i England.

De hadde ö barn. Av disse var tre voksne og de tre minste var 6, 4 og 2 år gamle. Bare 4 av barna ble med til Fruholmen.

De reiste fra Bergen med D/S "Orion" sommeren 1878 Båten brukte lang tid på turen. Var innom mange steder oppover kysten og lastet og losset. Bare i Trondheim tok det to dager.

Michelsen var pliktig til å holde en fyrdreng til_ hjelp i tjenesten. I Lofoten var han så heldig å treffe en fyrböter som om kort tid skulle monstre av, og han tok jobben som fyrdreng. Han hette Jörgen Borgersen. Da de langt om lenge kom til Hammerfest, måtte de få flyttegodset og alle ombord i D/S "Nor" med skipper Noss som förte dem ut til Ingöy, Der måtte Michelsen leie småbåter for å få alt ut til Fruholmen.

Der tok Larsens lille hund bjeffende i mot dem. Noen geiter strömmet også nysjerrig til for å se hva som foregikk.

Michelsen fikk en vanskelig og travel tid da han kom til Fruholmen. Småbåt måtte skaffes, likeså geiter og sauer. För til dyrene og brennsel for vinteren. Fyrstasjonen viste seg også å ha mangler og manko i parafinbeholdningen. Men heldigvis fikk han gode
 

og pålitelige medarbeidere slik at alt ordnet seg. Begge familiene som kom til Fruholmen i 1878 var bymennesker og uvante med husdyr-bold. Her måtte fyrdrengen som var fra landet, tre stöttende til.

Den förste hösten kom alle de nye fyrfolkene for sent til å skaffe seg vinterforsyning av mel, gryn og andre ting fra de rus-siske pomorskutene. Men neste sommer ble Michelsen kjent med en russeskipper ved navn Simon Korkenaasef, Det var en stor kraftig kar i fotsid kaftan og med et praktfullt skjegg. Han virket også svært ortodoks og verdig. Når han en gang hver sommer kom på besök til Michelsen paa Fruholmen, stoppet han alltid ærbödig på dörstok-ken, tok av seg luen og gjore korsets tegn og sa frem med dyp röst sitt: "Slava Bougu" som antagelig betyr "Ære være Gud". Da visit-ten var over og han skulle reise igjen, sa han "Komma po skåp å drinkan tsjai" (te),Så gjore han en bevegelse rundt med hånden så man skulle forstå at han mente alle sammen.

Det ble alltid en stor opplevelse for kvinnene og barna når de en godværssöndag rodde avsted for å besöke "prinsipalen", som de kalte ham. De kom jo så sjelden noe sted og fikk oppleve noe ekstra. Mannskapet hadde flidd og gjort det fint til besöket og det var en egen atmosfære ombord i skuta. Nede i skipperens kahytt var det pent og rent, og en liten oljelampe brant foran et Kristusbilde.
Det var en underlig duft av neverolje og kolonialvarer. Det ble trak-tert med kaker av forsjellig slag og te i fine glass. Barna fikk siden nötter og bombom,som var flerfarget drops, Mannfolkene ble traktert med vodka,mens kvinnene ble servert en mild syrlig vin som kaltes for Rebina. Språket som ble brukt mellom russere og nordmenn var et underlig sammensurium av de to språk. Da visitten var over og de skulle forlate skuta,fikk damene gjerne en liten avskjedsgave av skipperen. Og de syntes alle det hadde vært en vellykket tur.

Michelsen ble godt likt både av Ingöyfolket og de tilreis-ende fiskerne. Han hadde med seg fra Bergen noe de den gang kalte for elektrisermaskin. Han hadde skaffet seg den i håp om at
 

### Severin Michelsen starb 1905 auf Ytteröene und wurde auf Kinn beigesetzt.

den ville hjelpe mot gikten han var plaget med. Da fiskerne hadde fått höre om denne maskinen, hendte det rett som det var at en gjeng med fiskere kom for å bli elektrifisert. Michelsen hadde da morro av å stille dem opp hånd i hånd og den förste og siste holdt i ledningen Så sveivet han opp og satte så strömmen plutselig på så det gikk et sjokk gjennom karene og det ble stor morro.

Michelsen mente at det skulle være gode muligheter for å tjene litt ekstra ved å leie ut fiskebåter, og han kjöpte derfor en otring og en seksæring til dette formål. Han fikk også bygget en rorbu ved teisteberget. Det ble ingen fortjeneste. Havet tok alt sammen i 1682. I erstatning av Staten fikk han bare 55o kroner,

I Michelsens tid fikk fyrstasjonen sitt förste splittflagg. För den tid hadde stasjonen ikke hatt noe flagg. Det ble satt opp en flaggstang på tårnbakken. Som senere ble flyttet til husmöne.

I mars 1885 fikk Michelsen telegram om at han kunne få flytte til Ytteröene fyr utenfor Kinn, og han sluttet på Fruholmen 3o, april 1885, Alle var glade fordi de skulle få komme så meget nærmere Bergen. Men skuffelsen ble stor da de etter mange strabaser kom frem til Ytteröyene. Der var minst like isolert som på Fruholmen. Her döde hans kone Harriet i 1889 og ble gravlagt i parken ved Florö kirke, Severin Michelsen döde på Ytteröene i 1905 og ble gravlagt på Kinn,
 

Sigvard Christian Brissach
(1885 - 1890)

34 Brissach var den förste på Fruholmen med tittelen fyrvokter. Han var födt i Trondheim den 2. april 1840. Var ugift, men hadde sin lille sönn Sigurd med seg til Fruholmen. Brissach var av fransk ætt som kom til Norge i 1761. Han var utdannet styrmann og 19 år da han i 1859 kom til Andenes fyr som kombinert los og fyrassistent. Ble fast ansatt i 1865. Da opphörte lostjenesten. Brissach ble forfremmet til fyrvokter ved Henningsvær fyr den 22. september 1877. Derfra flyttet han til Fruholmen fyr 1. juli 1885. Han hadde da med seg sin sönn Sigurd og en husholderske som hette Charlotte Falch, og hun var fra Langenes. Etter et par år på Fruholmen ble hun syk og måtte reise. I hennes sted kom Petra Nissen.

På Andenes fyr tjenestegjorde Brissach under fyrforvalter Sivert R. With. Han var far til Richard som i sin tid startet hurtigruten på Nord-Norge. Brissachs söster Sara var gift med Sivert With, en bror av Richard.

Brissach likte seg godt på Fruholmen, men da hans sönn Sigurd ble så gammel at han måtte ha skolegang, sökte Brissach seg til Kvitholmen fyr. Dit flyttet han 30. september 1890. Han var godt kjent på Kvitholmen fra för. Her hadde hans far vært fyrforvalter. Han hette Peder Christian Brissach og var gift med Sara Andrea Klath. Kvitholmen var kjent for sitt gode laksefiske. Her ble Sigvard C. Brissach i 14 år til han gikk av med pensjon 9. november 1904 og flyttet til Vevang. Her döde han den 7. november 1905.

Sönnen Sigurd som var med til Fruholmen, utdannet seg til maskinist og arbeidet senere ved Jernbaneverkstedet i Trondheim. Han döde i 1937. Var gift med datter av fyrassistenten på Kvitholmen, Anne Sofie.

Carl August Olsen
(1890-1896 )

Nach Brissach kam Carl A. Olsen als Verwalter nach Fruholmen.

35 Da Brissach sluttet i 189o kom Carl A. Olsen som fyrvokter til Fruholmen. Olsen var födt i Kleven ved Mandal den 24. mars 1831. Han var sönn av skipper Christian Fredrik Olsen og hustru Gunella Andreassen. Carl Olsen vokste opp i los og seilskutemiljö i Kleven og ble sjömann og eventyrer mest hele sitt liv. Det var vel ikke sä rart, han vokste jo opp med historien om Sölvskonnerten. Hans far var 13 år da den seilte inn til Kleven.

Alt för Carl Olsen ble konfirmert, hadde han vært en tur til Middelhavet som förstereisgutt. Etter konfirmasjonen i 1846 reiste han ut med "Perlen" og var med den til i 1849. Da gikk han ombord i "Freya", Den mönstret han av i Stavanger i 1851, Kom så inn i Marinen og ombord i korvetten "Ellida" og siden med "Örnen". Efter at han ble fri Marinen, seilte han ut med "Solid", en gammel brigg fra Fredrikstad. Reiste så hjem og tok styrmannsskolen og efterpå skipperskolen i Kristiansand. I mai 1853 reiste han over til London for å ta hyre med et seilskip som skulle til Melbourne i Australia. Reiste så opp til gullfeltene der. Om dette skrev han en bok som heter „En Guldgravers Historie". Den kom ut i 1882, Olsen kom hjem fra Australia for godt i juli 1861.

Im März 1862 heiratete Carl Olsen die Tochter eines Bauern aus Raade im Östfold, Ellen Marie.

I mars 1862 giftet Carl Olsen seg med Ellen Marie som var bondedatter fra Råde i Östfold. Olsen kjöpte seg da en Hardangerjekt på 14 lester, og begynte å seile på kysten og på Nordsjöen med de laster han kunne få. Om dette skrev han et hefte som heter "Tyve Aar i Nordsjöen og Kattegat", I denne tiden reddet Olsen 8 engelske sjö-menn i havsnöd. Underveis til Kristiansand med en ruglast fikk jekta over seg en voldsom storm i Kattegat men klarte å ri den av uten skade. Da den vesle Hardangerjekta kom på höyde med Skagen fikk de se en brigg i havsnöd. Seilene var blåst bort og sjöen bröt over den som et skjær og den var uten styring, Carl Olsen og hans mannskap klarte å berge de 8 mennene som ennå var i live. For denne rednings-
37

dåden fikk han en nattkikkert i fin mahognykasse med plate på lok-ket hvor begivenheten var inngravert, Briggen hette "Sovereign" Og var fra Withby i England,

I desember 1875 mistet Carl Olsen sin eneste sönn i skarlagens-feber. Det var et veldig hardt slag for ham. Under flöting på Man-dalselven i desember 1878 datt Olsen i elva og pådrog seg en lang varig lungebetennelse. Under denne sykdomsperioden måtte han gå fra både jekta og huset, og i 1881 stod han ribbet for alt sitt gods. I denne perioden skrev han 4 böker for å få noe å leve av.

Men da nöden var störst, var det en god venn som hjalp ham å starte en fabrikk for seilsmöring i Kristiania. Olsen fikk i 1883 patent på et seilsmöringastoff eller impregnering for seil som vakte en del oppsikt. Men i 1384 finner vi igjen Olsen som gullg-raver på Bömlo. Det gikk vist tålig bra en tid, men så stod han igjen på bar bakke.

På nytt var det gode venner som hjalp ham til fyrvokterstillingen på Fruholmen, Da Carl Olsen i 189o kom til Fruholmen, hadde han med seg kona og de 3 minste barna. Camilla 16 år, Magdalena 11 år og Elna 8 år. De to eldste, Elise og Han-sine var da i tjeneste, men kom senere til Fruholmen et år hver,
 

Carl Olsen war 59 Jahre alt als er nach Fruholmen kam.

Carl A. Olsen var 59 år da han kom til Fruholmen og er anttakelig den eldste som har vært ansatt der. Hans helse var ikke god. Han hadde ödelagt hendene sine så han hadde vanskelig for å ro. Han hadde også vanskelig for å henge i jernstengene oppe på fyret for å pusse rutene eller koste dem fri for snö. Men jentene var flinke til å hjelpe ham. Når været var dårlig, var en av dem med ham på vakt. Det var modige jenter som klamret seg til jern-stengene höyt oppe på tårnet og kostet snö av rutene, mens det side skjörtet pisket om dem, og den isnende kulden gikk gjennom marg og bein. Da var det godt å komme ned i det varme vaktrommet og lytte til stormena ville musikk. Telefontråden hadde en skarp plystretone, lynavlederen en dypere tone, de 16 jernstengene til taket på
38
lyktehuset hadde forskjellige tonehöyder og ut fra ventilene til lyktehuset kom det langtrukne hyl. All denne hårreisende musikken -varierte i voldsomhet i takt med stormkastene. Man måtte rope til hverandre for å bli hört. Gjennom lydene fra denne forferdelige vindharpen, hörtes voldsomme drönn fra havbråttene som bröt inn over holmer og skjær. Stadig måtte man klatre opp jerntrappen til lykten for å se at alt var i orden og lyset brant som det skulle. Både fyrvokteren og hans datter var glade når assistenten kom for å löse dem av. Etter å ha utvekslet de vanlige hilsner "god natt og god vakt", var det å kravle seg ned de bratte trappene i mörke og gjennom den tunge jerndören og ut i stormen. Vindpresset var voldsomt oppover tårnbakken og far og datter måtte hanke seg langs rekkverket nedover bakken. Det side skjörtet ble vrengt over hode på jenta og det var vanskelig å puste. Det gjaldt å holde godt fast i rekkverket så de ikke fök avsted med stormen. Når de kom ned til gårdsplassen hvor rekkverket sluttet, måtte de holde godt fast i hverandre og nesten krype bort til inngangsdören. Så var det å få seg litt mat og komme seg til sengs. En slitsom stormnatt var over.

1896 ließ sich Carl A. Olsen zum Smörham-Feuer in Bremanger, also weit in den Süden, versetzen. Bevor er aus der Finnmark abreiste schrieb er noch einen lauten Apell in der “Finnmarkposten”, in dem er die ### aufrief, ### Nach der Jahrhundertwende kamen mehr und mehr Schiffsmotoren in Gebrauch und die Segel verschwanden nach und nach vom Meer.

Frau Ellen Marie Olsen, die schon seit längerem kränkelte, starb 1901 und wurde bei Kalvaag auf Fröya begraben. Sie kam also niemals mehr zurück in ihre Heimat bei Raade im Östfold.

I 1896 sökte fyrvokter Carl A. Olsen seg sydover til Smörhamn fyr i Bremanger. Men för han reiste fra Finnmark, skrev kan en mektig apell i Finmarkposten til fiskerne om å kvitte seg med rå seilet. Han mente at det tungvinte råseilet var skyld i de fleste av ulykkene fiskerne hadde på havet. Det bör ikke få öve sitt hærverk og tynne ut fiskernes rekker lenger. Han mente også at å montere flytetanker under toftene ville være en billig og god investering. Da ville båtene lettere kunne snues på rett kjöl igjen om de kul-seilte. Etter århundreskifte kom motorene i bruk, og seilene forsvant litt etter litt fra havet.

Fru Ellen Marie Olsen som lenge hadde vert syklig, döde i 1901 og ble begravet på Fröya ved Kalvåg. Hun kom aldri mer tilbake til sin hjemplass Råde i Östfold.
 

Robert August Horneman
(1896 - 1919)

Am 15. August 1892 

40 Den 15, august 1892 kom Robert A. Horneman som assistent til Fruholmen, Da Olsen sluttet i 1896 ble Horneman forfremmet til fyr-vokter. Han var av den kjente Hornemansslekten i Trondheim. Var födt på gården Skaarnes ved Levanger 26,april 1853, Hans kone hette Anna Mathilde, födt Lorentzen, den 6,september 1855, Hun var datter av skipper og reder Lorentz Lorentzen og hustru Anna födt Duus i Kristiansund.

Roberts far, Jacob Hersleb Horneman kjöpte senere Voldsminde gård litt utenfor Trondheim, og her vokste Robert opp. Hans mor döde da han var liten, Robert Horneman reiste tidlig ut til sjös. Han gikk gradene til han ble skipper på egen skute. Som skipper på "Bergliot" hadde han sin kone med ombord. Under et opphold på Bermudas, var han uheldig og fikk brann ombord. Horneman sluttet da sjölivet og de reiste begge hjem til Norge. Senere kjöpte han den gamle historiske prestegården på Steinneset i Nord-Rana. Visstnok omkring 1888, Da Horneman reiste til Fruholmen fyr i 1892, solgte han gården til Bosmo Gruber,

Horneman og hans kone var nok veldig spent på hva som ville möte dem der oppe i Finnmark. De var heldige og kom sammen med Olsen og hans familie. De 4 årene de fikk sammen, var rike og gode år for begge familiene. Horneman hadde med seg sin sönn på 2 år og tjenestejenten Anne Petrine Silaadal, Fru Horneman hadde en ryggskade så hun kunne bare utföre lettere husarbeide, Familien Horneman likte seg på Fruholmen fra förste stund, Da Horneman efter 4 år ble fyrvokter og fikk större bolig og rettigheter, var forholdet slik de önsket seg det, Sönnen Jacob vokste opp på Fruholmen.
Om sommeren kom mange slektninger på besök til dem. De hadde begge stor slekt rundt om i Norge. Også kunstmalere såsom Sara Horneman og flere andre besökte Fruholmen i denne tiden.

Frau Hornemann besaß eine schöne Sammlung an Bärten, die in Regalen geordnet an der Wand in einem Raum aufbewahrt wurden, den sie “das Kabinett” nannte. Hier waren auch unterschiedlichste Waffen aufbewahrt, die man Eingeborenen rund um die Welt abgekauft hatte. Die Besucher liebten es, sich diese Sammlungen fremdartiger Dinge anzusehen. In der Stube war es besonders der große vielfarbige Papagei, der die Aufmerksameit der Gäste erregte. Er konnte sprechen und sein längster Satz lautete: "henge leve hans madsen kongen" [vermutlich: “lange lebe seine Majestät (der) König”.]

41
Fru Horneman hadde en fin skjellsamling som var ordnet i hyller opp over veggen i et rom hun kalte " kabinettet ", Her var også våpen av forskjellig slag som var kjöpt inn fra innfödte på forskjellige steder rundt om i verden. Alle besökende likte å se på denne samlingen av fremmedartede ting. I stuen var det særlig den store flerfargede papegöyen som tiltrakk seg oppmerksomheten. Den var flink til å snakke og forstod å gjöre seg til for gjestene. Den lengste setningen den kunne si var: "henge leve hans madsen kongen". Når Horneman kom inn i stuen om morgenen og tok av kledet over buret, ropte den med skurrende röst: "God morgen Robert!", og så lo den ha-ha-ha. Den kunne også spise med skje. Den stod da på et ben og holdt skjeen med den andre og nebbet i seg maten,

Toralv Duus Lorentzen forteller at da han som barn var på Fruholmen hoss Horneman i ferien, hadde de badedag hver lördags kveld. På kjökkenet ble det tatt inn en stor kasse. I den ble det plassert en krakk med et vannfat under og et spritapparat til å varme opp vannet. Over kassen var der seilduk med et hull i til å stikke hodet gjennom. Der satt man da til det ble så dampende varmt at man ikke klarte å sitte der lenger. Så var det opp i en stor balje og det ble helt vann over kroppen. Det var tjenestejenten Anne som var badekone, Etter badet var det kakao eller geitemelk og aftensmat, og så rett til sengs.

Om hösten når fyret skulle tennes igjen, holdt Horneman en stor fest for innbudte naboer fra Ingöy og Finnes, 3å sant været var bra, kom alle innbudte og mange flere. Kvinnfolkene hadde bakt og stått i som til en julesjau. Når det led mot den tid da fyret skulle tennes, gikk alle i fölge opp til tårnet. Så samlet de seg så mange det var plass til i lykten og på galleriet utenfor, og. resten i vakt-rommet. Den som var valgt ut til hedersgjest for kvelden, fikk i oppdrag å tenne den femvekers lampen i fyret. Denne tradisjonen ble ikke opprettholdt av hans etterkommere. Nå lever vel neppe noen av dem som var med på höstfestene på Fruholmen 1 Hornemans tid.

Nach 27 Jahren, die er auf Fruholmen gearbeitet hatte, ließ er sich zum Skjeljanger fyr nördlich von Bergen versetzen. Das war eine Haushalts-Station, deshalb musste das Dienstmädchen Anne wieder Wachdienste übernehmen. Frau Hornemann war krank und dazu nicht fähig. Sie starb im Krankenhaus von Bergen am 2. September 1922. Als Robert Horneman später in Pension ging, kaufte er sich ein Haus mit großem Garten in Vikebygd. Hier versorgte Anne den Haushalt, bis er am 18. April 1936 starb.

Sein Sohn Jacob Hersleb Horneman, der zwei Jahre alt war, als seine Eltern nach Fruholmen zogen, wuchs dort auf. Als er 10 Jahre alt war schickte man ihn nach Hammerfest zu dem Lektor [Lehrer] H. E. Torkildsen. Hier blieb er bis zum Ende der Mittelschule. Als Jakob ###

### zu Tochter und Schwiegersohn, die in Kulpmo i Sör-Varanger lebten. Jacob Hersleb Horneman starb im Februar 1976 im ungefähren Alter von 86 Jahren.

42
Etter å ha vært 27 år på Fruholmen, sökte Horneman seg i 1919 til Skjeljanger fyr nord for Bergen. Dette var en husstandsfyr, så her måtte tjenestejenten Anne være med i vakttjenesten. Fru Horneman var syk og kunne ikke delta. Hun döde på sykehuset i Bergen den 2. september 1922. Da Robert Horneman senere gikk av med pensjon, kjöpte han seg et hus med hage i Vikebygd. Her stelte Anne for ham helt til han döde 18. april 1936.

Sönnen Jacob Hersleb Horneman som var 2 år da de kom til Fruholmen, vokste opp der. Da han var lo år gammel ble han sendt til lektor H. E. Torkildsen i Hammerfest. Her var han i skoletiden til han ble ferdig med middelskolen. Da Jacob ble konfirmert i Ingöy kirke sommeren 1905, sjokkerte han Ingöyfolket ved å möte opp til konfirmasjon med fullsjegg. [Skjegg] Dette syntes særlig kvinnene på Ingöy dengang var en skam for kirken. De mente at presten burde ha snakket ham til rette. Men det er neppe trolig at presten anså sjegget som skadelig for religionen eller kirken.

Siden ble Jacob sendt til Bergen for å ta artium, og senere til Trondheim for utdannelse til bergingeniör. Etter en tid som ingeniör på Svalbard, endte han som farmer på Galapagos. På sine gamle dager kom han tilbake til Finnmark. Da til sin datter og svigersönn på Kulpmo i Sör-Varanger. Jacob Hersleb Horneman döde i februar 1976 omkring 86 år gammel.
 

Ole Ingemann Kjærem
(1919 - 1925)

Ole I. Kjærem wurde 1919 der Nachfolfer von Horneman. Er war zuvor BÖTER auf ### “Hekkingen”. Von dort am er als Assistent zum Bökfjord-Feuer und wurde dort zum Verwalter befördert, bevor er nach Fruholmen kam.

Kjærems Frau hieß Petra, geborene Nödtvet. Sie kamen beide aus Aalesund und waren kinderlos. Kjærem war der erste auf Fruholmen, der ein kleines Motorboot besaß. ## Es ist mir nicht geglückt, mit Kjærem selbst oder seiner Familie in Kontakt zu kommen.

43 Ole I. Kjærem ble fyrvokter etter Horneman i 1919. Kjærem hadde för vært fyrböter på Fyrvesenets båt D/S "Hekkingen". Derfra kom han som assistent til Bökfjord fyr, Ble forfremmet til fyrvokter der för han kom til Fruholmen. Kjærems kone hette Petra födt Nödtvet. De var begge fra Alesund og barnlöse. Kjærem var den förste på Fruholmen som hadde en liten motorsnekke. Da han reiste fra Fruholmen sommeren 1925, reiste han til Rotvær fyr som fyrvokter. Det har ikke lykkes å komme i kontakt med Kjærem eller hans familie.

Halfdan Ingeman Paulsen
(1925-1933)

Halfdan Paulsen kam am 29. August 1919 als Assistent nach Fruholmen. Er war zuvor Seemann und wurde am 17. August 1892 in Steigen geboren. Er kam zusammen mit seiner Frau Lina und zwei Kindern, von denen das jüngere gerade zwei Monate alt war, nach Fruholmen. ### Er wusste, dass es draußen in der West-Finnmark keinen Wald gab, ###.

Nach 6 Jahren als Assistent wurde Paulson im Juli 1925 befördert?? . Er war da 33 Jahre alt und war damit von allen Leuchtturm-Verwaltern auf Fruholmen der jüngste. Zu dieser Zeit gab es ...

44 Halfdan Paulsen kom til Fruholmen som assistent 29, august 1919. Han hadde för vært sjömann og var födt 17, august 1892 i Steigen. Da han kom til Fruholmen hadde han med sin kone Lina og to barn, det minste bare to måneder gammelt. Paulsen hadde leid en sköyte til å före flyttegodset nordover, I Tromsö fikk han ombord en favn ved, en del kull og 100 kg, mel. Han viste at det ikke var skog ute i Vest-Finnmark, og med et lite spedbarn var det best å være forberett på vinteren som ville komme. Etter 6 år som assi-stent. ble Paulsen i juli 1925 forfremmet til fyrvokter. Han var da 33 år gammel og den yngste som til da hadde vært fyrvokter på Fruholmen. Det var meget vedlikeholdsarbeid på fyrstasjonen i Paulsens tid der. Under krigen fra 1914 til-18 ble bare det aller nödvendigste gjort. Da forholdene ble normale igjen måtte dette rettes på. Tilsammen 45 lykteruter måtte skiftes ut og nytt tak over fyrlykten. De gamle kobberplatene var så opptært at det sta-dig i regnvær dryppet vann ned over linseverket. Så måtte tårnet og husene males, men det tok lang tid för man fikk den nödvendige maling. Alle de andre fyrene var vel også blitt nadslitt under krigen.

I Paulsens tid på Fruholmen, klarte man også å få telefon ut til fyret. Det var ingen stötte å få fra Fyrvesenet. Konene på fyret, sammen med fiskerkonene på Finnes og Ingöy dannet da en for-ening og samlet inn midler for å få telefon til Fruholmen, På et år klarte de å samle inn kr,4oo- som var mange penger dengang, Så la Telegrafverket til resten, så fyrstasjonen fikk telefon i 1931, Da fikk Paulsen Fyrvesenet til å sette opp en signalmast, slik at fyrbetjeningen kunne heise opp kuling-og stormvarsler til fisker-flåten. Telefonen skapte stor trygghet på et slikt avstengt sted. Nå kunne man få legehjelp og råd, og man kunne få snakke med andre mennesker når man hadde behov for det, uten å reise til land.

Der 21. Dezember 1931 war ein dunkler Wintertag. Die See brandete schwer an den zerschlissenen Felsen* von Fruholmen. Die Kinder [der drei Familien] waren wie gewöhnlich draußen und badeten?? im Schnee an der frischen Luft, denn drinnen war die Luft oft stickig. Die Parafin-Lampen brannten ständig. Die Kinder ...###

Später meißelte Paulson ...

46 Den 21. desember 1931 var en mörk vinterdag, Havbråttene bröt
tungt mot den værslitte Fruholmen. Barna på Fyrstasjonen var som vanlig ute og baset i snöen for å holde seg friske. Luften inne var ikke alltid så bra på grunn av osen fra parafinlampene som brant hele tiden. Barna hadde alltid streng beskjed om ikke å gå for nær ned mot havet. De störste barna brukte å se etter de min-ste. Denne dagen hadde lille Äse antagelig gått inn en tur, mens de andre barna hadde tatt seg en runde på holmen, antagelig forbi Rekviken for å se når sjöene bröt inn over Lillesletta og Neger-steinen, en stor stein som ble skyllet opp av flodbölgen i 1882.

Da Äse senere kom ut igjen og ikke fant de andre barna, fulgte hun antagelig sporene deres i snöen og kom frem til stedet der hennes gravmæle senere ble hugget inn. Her skrår berget nokså bratt nedover mot Rekviken. Hun hadde trebunnsko, såkalte "kluper" og hadde antagelig glidd og sklidd nedover berget til sjöen fikk tak i henne. Det eneste man fant igjen etter henne var den ene skoen. Hele resten av dagen og natten ble det lett med lykter langs ber-get. Sjöen var for grov til at man kunne sette ut båt. Det er umu-lig å klare å gjengi den sorg og fortvilelse som rammet familien og de andre på den avstengte holmen. Det ble ingen gledelig jul for noen på fyret det året. Hennes mor sörget så hun ble syk. Alle barna hadde streng beskjed om ikke å gå for nær sjöen. Det ble enda strengere etter at Äse ble borte.

Senere hugg Paulsen inn i fjellet navn og årstall på det sted der de mente Äse hadde sklidd ut i havet. Det skulle stå der til minne om henne for all fremtid, Lina Paulsen, mor til lille Äse på 9 år som sjöen tok, kun-ne ikke trives på Fruholmen etter dette. Hun gikk i stadig angst for å miste flere av barna. Når det kom ledige fyr, sökte Paulsen for å komme bort fra Fruholmen, men först i 1933 fikk familien flytte til Varnes fyr på östsiden av Listafjorden.
 

Lina Paulson war froh, dass sie nun wegziehen konnten. Sie war ständig krank .. An einem anderen Ort ließen sich vielleicht die bösen Erinnerungen verdrängen. .. Die drei Kinder waren hier aufgewachsen und das vierte sollte hier für immer bleiben.

Lina Paulson starb am 12. April 1969. Halfdan Paulsen starb am 15. September 1973.

47 Lina Paulsen var glad for at de nå fikk flytte. Hun hadde stadig vært syk og nedfor etter hendelsen med Äse og syntes det ville bli godt å få Fruholmen på avstand. Et nytt sted ville kan-sje ta bort de vonde tankene. Men allikevel föltes det tungt for dem alle da de stod på dekket og så Fruholmen forsvinne, Her hadde de hatt 14 strevsomme år. De 3 barna hadde vokst opp her og den fjerde av barna ble igjen her for alltid.

Det ble en skuffelse for dem da de kom frem til Varnes fyr, Det var en tungvint og avsides plass uten veg, bare en sti frem til folk. Fyrbygningen var gammel, helt fra 1836 og lå på en hylle ca, 25 meter over havet. Det var trappetrin ned fjellsiden til landingsplassen. Varnes var en husstandsfyr hvor kona og mannen måtte passe fyret sammen og skiftes om vaktene. Kona hadde nesten ingen lönn, så for henne ble det stritt å ta vakt i tillegg til husarbeide og matlaging, Men Lina hadde vært på husstandsfyr för og visste hva hun gikk til. Her ble Paulsen og frue i 13 år, I 1946 fikk de flytte til Stangholmen fyr utenfor Risör. Her ble da Paulsen og frue til de gikk av med pensjon i 1959, De flyttet da til et lite pent hus de hadde kjöpt på Hellevik i Bunnefjorden.

Lina Paulsen döde den 12,april 1969 og Halfdan Paulsen döde den 15,september 1973.
 

Elias M. Klaebo Steiro
(1933-1943)

Elias M. K. Steiro kam

48 Elias M. K. Steiro kom som fyrvokter til Fruholmen i juli 1933. Han var utdannet styrmann, födt 24,januar 1891, Steiro hadde med seg sin kone Petrine Kristine (Tina), födt Jensen og hun var fra Valberg i Lofoten, og deres to barn Valdemar og Björg. Familien kom da fra Bremsten fyr på Helgeland hvor Steiro hadde vært assistent i 7 år, De syntes det var en idyll å komme til den gresskledde Fruholmen fra den snaue og nakne Bremstein. Til Fruholmen kom de en vakker sommerdag og det stod gress og blomster og böd dem velkommen. Det har stor betydning for de fleste å möte et nytt sted når det er pi sitt beste, ?:en familien Steiro skulle snart möte store vanskeligheter.

Alt i april året etter döde Steiros kone Petrine Kristine på Fruholmen, og han satt alene igjen med de to barna. Det ble en vanskelig tid, men så var han heldig å kom i forbindelse med en dame som var villig til å komme som hushjelp til Fruholmen. Hun hette Solveig Didriksen og var fra Ballangen i Ofoten. Hun var født 21,mai 1909, Hun tok da over husstellet for fyrvokteren og barna. Da hun hadde vært noen år hoss dem, giftet Elias Steiro seg med henne. De fikk to sönner sammen mens de var på Fruholmen. Den förste Konrad i 1937 og den andre Birger i 1941, 

I november 1937 fikk fyrfolkene besök av Lars Normann Sörensen og bestyrer Larsen fra Finnmark Kringkaster, Det var en stor begivenhet for fyrfolkene dengang. Det ble ren feststemning på holmen i de dagene de var der. På grunn av en teknisk feil, ble det ikke noe av programmet som var tatt opp, den kvelden det skulle sendes over radio. Men året efter ble opptaket sendt i julen. Sörensen laget en vise til minne om besöket på Fruholmen, Den begynner slik: I de lange, de ensomme dager når veien til landet er brudt når hylende stormer jager og havfokket ikke tar slutt, da er det vel kanskje en hvile å minnes et flyktig besök. o.s.v
 

49
Den 3. mars 1939 kom den kjente forfatteren Nordahl Grieg på besök til Fruholmen sammen med distriktslegen i Måsöy Schreiner. De to herrer kom uanmeldt ved tretiden om ettermiddagen. Steiro forteller at de slett ikke var budde på å ta imot slike "stor frem-mend". Det var surt og kaldt ute og da karene kom 1 hus, ble de servert kaffe og nybakte boller av fru Steiro.

Grieg kom fordi han da skrev en del om Finnmark til en påtenkt ny utgave av Rolfsens lesebok, Her skulle da også Fruholmen få en plass. Men da krigen kom, ble det vistnok ikke noe av den utgaven av leseboken, Fyrvokter Steiro viste Grieg rundt på holmen, og de var også oppe i tårnet. Da han gikk oppe på fyrets altan og. hadde det vide utsynet over havet og det nakne, men storslåtte landska-pet innenfor, gikk han og nynnet på en sang. Kanskje det hadde blitt et dikt om Fruholmen om han hadde fått leve.

Så kom krigen til Norge i 1940. Steiro visste at det nå ville bli trange tider, og han forsökte å tilrettelegge forholdene på beste måte. Han hadde både styrmanns og skipsförerskolen og hadde seilt som 3-dje styrman med M/S "Landvard" under förste verdenskrig. Så krigens uhygge kjente han godt til fra för, I krigsårene ble vintrene enda tristere enn för da lyset fra fyret var borte. Mörke-tida ble enda mörkere da det også var blending for vinduene og vanskelig å få parafin til lampene inne. Men små lyspunkter var det også. Da Agnar Johansen fikk nytt trekkspil var alle glade for det. Likeså da hans far fikk ny robåt. Det var også en stor begiv-enhet når den lenge etterlengtede posten endelig kom. Det ble også stor glede da fru Steiro den 26. februar 1943 fikk en pakke fra fru Oreberg på Sande i Vestfold. Hun var en brevvenn av fru Steiro og nå var hun så omtenksom å sende en ny vannbötte og to kasseroller, noe som var uråd å få tak i under krigen i Finnmark.

Samarbeidet mellom betjeningen var også særs godt under kri-gen. Alle forsökte å være med i matauk så godt de kunne. Når de fikk tak i noe ekstra, så delte de med hverandre så godt det var råd.
 

51
Den 7, januar 1943 fikk Steiro brev fra Fyrdirektören at han kunne få flytte til Næröysund fyr, Men det kunne ikke bli noen flytting på denne årstiden fra Fruholmen. Först i midten av mars begynte de så smått å pakke ned sakene sine. Det viste seg etter hvert å bli meget vanskelig for Steiro å få båtleilighet sörover. Först den 21,mai fikk Steiro beskjed at han kunne komme til Havøysund med folk og gods den 29.mai, så skulle de få bli med frakte-skuta "Hansemann",

Den 29,mai var en sur og kald dag med nordlig bris, Kutteren "Nordvåg" ble av Johansen loset ut til Fruholmen og tok ombord alt flyttegodset og familien Steiro. Omkring k1,13,00 stevnet "Nordvåg"
ut fra Fruholmen. Flagget var heist på fyrstasjonen og de to famili-ene som var igjen stod og vinket. Steiro var tydelig rört da han stod på dekket og så Fruholmen forsvinne for hans syn for siste gang i livet. Her hadde han lagt igjen lo av sine beste år. Men han og hans familie var heldige og kom seg bort fra Fruholmen med alt i behold. De som ble igjen, mistet alt sitt gods,

På Næröyaund fyr ble Elias M,K,Steiro til han gikk av med pensjon i 1961. Han döde den 2o,juni 1967. Hans kone Solveig er når dette skrives, pleiepasient på et sykehjem i Trondheim,
 

Barna på Fruholmen

Gjennom de 100 årene det har bodd familier på Fruholmen fyrstasjon, er det mange barn som har hatt sin oppvekst der. Det er også mange barn som er födt på holmen. Hvor mange er ikke godt å si nå, Men en vil anta at det er omkring lå barn. Bare i de förste 12 årene ble det födt 5 barn der. Fyrforvalterens kone fikk 2 sönner og assistentens kone fikk 2 sönne r og I datter mens de var på Fruholmen.

For barna som enten er födt der, eller kom dit som små, falt tilværelsen på holmen naturlig og de led ikke noe savn. Men for de barna som kom til Fruholmen i skolepliktig alder, ble holmen som et forvisningsted. Enkelte fikk store vansker med tilpassningen. Det var bedre for de barna som kom fra andre fyrstasjoner. De var vant med en slik avstengt og ensom tilværelse. De fant seg fort tilrette og sökte å gjöre mest mulig ut av det vesle område de hadde til råd-ighet, Alle barna lærte fort åta seg i vare for det mektige havet som omgav holmen. Kår de både hörte og så at havet med dunder og brak bröt skumfresende inn over holmen, så ga det en fryktinngytende reg-pekt. ilen allikevel hendte det at gutter i den verste slyngelalderen lurte seg til å terge havet, som de kalte det. Når en bölge trakk seg tilbake, gikk gutten etter ned mot havet. Når en ny bölge reiste seg skummende og bröt innover holmen, sprang han for livet for at. bölgen ikke skulle nå ham igjen, Øens stod de mindre barna på trygg avstand med hjerte i halsen og så på. De visste at fikk havet tak i den dum-skallen, var det ingen vei tilbake til livet for ham. Bare en gang på disse 100 årene har et barn blitt tatt av havet. Det var lille Äse på 9 år som forsvant en mörk vinterdag.

Die Anzahl der Kinder ...

Hvor mange barn som har bodd på Fruholmen i kortere eller lengre tid i disse loo årene, er det ingen som vet med sikkerhet nå. Men en vil anta at det må være mellom 40 og 50 barn. De fleste av disse barna ble sterkt knyttet til holmen og de muligheter den ga

xxx

Fruholmnavnets opprinnelse

Tre staute Fyrkvinner

Auf kleinen Holmen und spitzen Landzungen möglichst weit draußen im Meer lagen in früheren Tagen die Leuchttürme mit fester Besatzung. Diese Leuchtfeuer bildeten eine ununterbrochene Kette an unserer langgestreckten Küste. Wenn die Sonne unterging und sich die Dämmerung über das Land und das Meer senkte waren es Menschen, die alle diese Feuer entzündeten. Eine blinkende Kette von LYA mit Menschen ... Norwegens gefährliche Küsten. Auf diesen kleinen Holmen und Landvorsprüngen, an die das Meer mit seiner ganzen Wucht brandete, lebten die Leuchtturm-Bediensteten ein einsames Leben.  

Besonders sollten wir der Frauen ...
aber die Frauen und Kinder folgten ihnen einfach weil sie es mussten. ###

På små holmer og odder ytterst mot havet lå det i gamle dager fyrstasjoner med fast betjening. De lå som et kjede lange hele vår lange kyst. Når solen gikk ned og skumringen senket seg over land og hav, da var det mennesker som tente alle disse fyrene, Et blink-ende kjede av lya med mennesker på vakt overtok da vaktholdet om Norges værharde kyst. På disse små holmene og oddene hvor havet bröt på i hele sin velde, levde fyrfolkene eitt ensomme liv. Saer-lig burde vi minnes og hedre alle de staute kvinner og husmödre som gjennom tidene har sittet vakt ved fyrlampene. Mennene hadde av forsjellige grunner sökt seg dit, men kvinnene og barna ble med fordi de måtte. Det var nok hardt for de fleste å forlate sitt kjente og kjære miljö med slekt og venner. Da kom det godt med at de fleste kvinner hadde en god omstillingsevne. Dengang hadde også de fleste kvinner en sterk samhörighet og lojalitetskjensle til mannen sin. Å stå sammen i gode og vonde dager var en sterk reali-tet dengang,og etter hvert fant de seg tilrette der ute ved det buldrende havet. De levde seg inn i vaktrytmen og livet bak fyr-lampene. Mange av disse kvinnene ble der livet ut.

Jetzt sind die meisten dieser Feuerstationen schon lange stillgelegt, automatisiert oder umgewandelt in Außenstationen, die mit ein paar ### im Schichtbetrieb betreut werden. Die Frauen sind weggezogen und bald wird auch deren Einsatz auf den Familienstationen vergessen sein.

Deshalb möchte ich ein wenig über drei dieser tüchtigen Frauen erzählen, die ein langes Leben auf Feuerstationen zugebracht haben, und die auch auf Fruholmen lebten. Die erste dieser drei Frauen kam schon als Kind nach Fruholmen. Sie hieß ...

Nå er de fleste av disse fyrstasjonene for lengst nedlagt, automatisert eller omgjort til utestasjoner med et par mann Ø va-kt, Kvinnene er borte og snart er minne om deres innsats glemt.
Jeg vil derfor fortelle litt om tre av disse staute kvinnene som har hatt et langt liv på fyrstasjoner, og som også har vært på Fruholmen fyr. Den förste av disse kvinnene kom til fruholmen som barn. Hennes navn er:
 

Harriet Hertzberg

Harriet wurde am 25. März 1872 in Bergen geboren. Ihr Vater war Schifferbürger in der Stadt Bergen, Severin Michelsen. Ihre Mutter hieß Harriet Spittle und am aus Coventry, England. Harriet die Jüngere amm zusammen mit ihren Eltern?? 1878 nach Fruholmen. Sie war da 6 Jahre alt.

Harriet ble födt i Bergen 25. mars 1872. Hennes far var skipperborger av Bergen by, Severin Michelsen. Hennes mor hette Harriet Spittle og var fra Coventry i England. Harriet d.y. kom til Fruholmen sammen med sine foreldre i 1878. Hun var da 6 år.

#119# På Fruholmen ble hun til hun var 13 år. Fra Fruholmen kom hun så i 1885 til Ytteröen fyr utenfor Kinn sammen med foreldrene sine. Her ble Harriet til hun var 18 år. Da reiste hun ut i tjeneste. I de neste 15 årene var hun i tjeneste både på vest- og östlandet. Men etter at hennes far döde i 1905, drev hun en liten forretning i Florö sammen med sin söster Julie. Men så grep skjebnen inn, og hun kom igjen inn i Fyrvesenet. I 1916 [44 Jahre alt] ble hun gift med fyrvokter Peder Harboe Hertzberg på Ytterholmen fyr ved Gåsvær i Helgeland. Her tok hun over stellet for mann og de 5 morlöse barna som Hert-zberg hadde fra sitt förste ekteskap. De fikk også den store sorg å miste ett av barna som havet tok. Det var en 13 års gutt og han ble aldri funnet igjen,

1918 zog die ganze Familie Böröyholmen [Hitra]

I 1918 flyttet hele familien til Böröyholmen fyr ved Hestvika. Dette var en trivelig og god fyrstasjon og Harriet syntes hun fikk det godt her. Mens de var på Böröyholmen fyr ble barna voksne og reiste ut. Minstejenta ble sykepleierske i Trondheim. Det ble nå mer stille og ensomt for de to som var igjen. I 1928 sökte Hertzberg seg til Skjeljanger fyr for å komme nærmere Berg-en. Men dette var en husstandsfyr, så her måtte Harriet være med å dele vaktene med sin mann. I tre år gikk de vakt sammen her, til Hertzberg gikk av med pensjon i 1931. De kjöpte seg da et lite hus på Breistun i Åsane. Her döde Hertzberg i 1955, 90 år gammel,

Etter mannens död solgte Harriet huset og flyttet til sin söster Julie som bodde alene i Laksevåg. Harriet var da 83 år gam-mel. I 27 år av sitt liv hadde Harriet vært på fyrstasjoner. Hun hadde hatt sin barndom og ungdom på utsatte fyrstasjoner. Hun had-de personlig mött de store fyrdirektörene Diriks, Rye og Holst. Likeså overingeniörene Östensö og Rode. Særlig var det alle minn-ene fra Fruholmen som myldret frem i brev og samtaler. Hun husket navnene på alle som bodde på Ingöy og Finnes i 1880 årene. Hvordan de gikk kledt, og hvordan de levde dengang. Hun kjente også #120# fyrforvalter E. Johnsen og hans kone og barn. Likeså assistent Larsen som da bodde på Toften ved Finnes og drev handel og fiskekjöp. Takket være fyrdrengen som var snill og tok barna med, ble de kjent over alt på Ingöy. Hun kunne ikke få fullrost Jörgen Borgersen som var med på å gi dem så gode og rike barndoms minner.

C,F.Rode som skrev boken om "Fyr-og Merkevesenet i Norge" var svært interessert i å samle gamle minner, og han bad Harriet om å skrive om sine erindringer fra fyrlivet. Hun skrev da en hel del
om sine opplevelser og intrykk fra fyrene hun hadde vært på. Det gikk som fortsettelsesfortelling i bladet "Signal". I 1930 ble hun bedt om å skrive et stykke til statstjenestemannsforbundet julehefte Juleheftet ble det ikke noe av, men artikkelen kom i "Statstjeneste-mannens " nr. 24. Senere fikk hun etter henvisning fra Fyrdirektören, anmodning fra NRK, om å fortelle om dagliglivet på våre fyrstasjon-er. Det gjorde hun også, og den gikk ut over Bergen radio den 23. 02. 1932. Overingeniör Rode sendte henne et begeistret takkebrev etter radiokåseriet. Jeg skal her gjengi et lite klipp fra kåseriet som viser noe av Harriet Hertzbergs lynne:
 

„Ensomheten er da også det de fleste lider mest under i Fyr-vesenet. Jeg tror, kvinnene mer enn mennene. Har man et jevnt og godt humör kommer det vel med her. En liten hage å stelle med hjelper utrolig. Det skal ikke alltid så meget til. Litt jord med noen blomster hist og her i fjellrevnene liver straks opp. Man lærer å bli nöysom, som blomstene selv, og man lærer å bli glad i dem. Personlig har jeg hatt stor glede av mine små blomsterbed, de har hjulpet meg over så mang en ensom stund."

Den 27. september 1964 la Harriet ned sin vandringsstav 92 1/2 år gammel. Men vi som kjente henne, sitter igjen med minne om et vidunderlig godt menneske.

[Harriet Hertzberg, datter av forvalter Michelsen.]
 

Anne Petrine Silaadal

::: Anne war Nummer 2 in einer Schar von 12 Geschwistern. Hornemann ??ist wer?? bewegungseingeschränt. ... gebar einen Sohn. 

#121# Den neste jeg vil fortelle om, er en av Norges mest trofaste tjenestepiker. Hun hette Anne Petrine Silaadal og er födt i Grön-fjelldal den 24. oktober 1864. Hennes foreldre var Ole Kristian Eliassen Silaadal og hustru Hanna Mathea födt Olsen. Anne var nummer 2 i en söskenflokk på 12. Etter å ha tjent noen år i hjembygden, kom hun i 1889 i Hornemans tjeneste. Hos Horneman fikk Anne selvstendig ansvar og ble respektert som et likeverdig medlem av familien. Fru Horneman hadde en ryggskade som gjorde at hun var bevegelseshemmet. Derfor satte hun veldig pris på å få en så flink og selvstendig tjenestejente. Disse to ble som gode venninner og arbeidet godt sammen i alle år. Anne lovet å bli hos fru Horneman og hjelpe henne så hun kunne få oppfylt sitt önske om å få et barn. Om det skulle lykkes, så var hun avhengig av hjelp hele tiden. Og den 3o. august 189o födte fru Horneman en gutt. Fruen ammet gutten og Anne stelte ham. Anne hadde jo stor erfaring i barnestell fra sin store sösken-flokk. Så dette var arbeid hun var godt vant med.

Als sich Horneman 1892 um die Leitung der Leuchtturmstation Fruholmen bewarb, bestand eine Absprache, dass Anne mitziehen würde. 

Da Horneman i 1892 sökte seg opp til Fruholmen fyr, var det en avtale at Anne skulle være med. Hun var frisk og sterk og tok seg av alt forfallende arbeid uten å bli bedt. Den eneste måten å få melk til Fruholmen dengang, var å holde geiter. De kjöpte derfor to geiter som ble kalt Molla og Frigga. Anne som var vokset opp på gård, hadde godt håndlag med dyr og hun ble svært glad i de to geitene. Hun tok seg alltid tid til å kose litt med dem når hun fooret eller melket dem, og de ble alltid tydelig glade når de så Anne kom.

Der Papagei Lorita ruiniert die Küche.

Papegöyen Lorita som hörte til Hornemans husstand, hadde sitt bur i stuen. Anne syntes ofte synd på Lorita som måtte sitte nesten uvirksom i buret sitt bestandig. Iblant tok Anne buret ut på kjökkenet og slapp Lorita ut så hun fikk röre på seg. Men det fikk Anne oftest liten takk for. Lorita var slem til å gjöre ugagn i kjökkenet. En gang Anne måtte til fjöset for å foore geitene, hadde hun latt #122# beatrisen stå på svakt bluss for å få varmt vann. (Beatrise var et kokeapparat for parafin med to veker.) Da Anne etter en stund kom tilbake var kjökkenet fylt med sot og röyk. På gulvet kröp papegöyen omkring og skrek, "stakkars Lorita". Den hadde antagelig blitt arg på Anne fordi hun gikk og skrudd opp vekene med nebbet. Lorita var slett ikke dum. Anne stakkar, fikk et veldig strev med å få kjökkenet rent for den fete soten. Hun måtte få reserveassistenten til å hjelpe seg å vaske kjökkenet. Siden fikk aldri Lorita passe beatrisen mer. Men Anne bar ikke nag til Lorita for dette, men stelte godt med henne som för.

Annes siebenter Sinn. Rettet Horneman aus dem Wasser.

Foruten alle sine andre gode sider, så hadde også Anne det man kaller vardöger, altså en vennligsinnet varslende ånd som ful-gte henne gjennom livet. Anne kunne si fra på forhånd når fremmede ville komme. Ånden som fulgte henne varslet også hvis noen i hen-nes nærmeste krets var i fare. En gang hun satt i kjökkenet hos assistenten og pratet, för hun plutselig opp og ut og la på sprang mot sjöen det forteste hun vant. Assistenten og kona sprang etter for å se hva det var som fikk henne til å reagere så sterkt. Da de kom ned til landingen fikk de se at hun alt holdt på å dra Horne-man på land. Han hadde glidd og falt i sjöen og klarte ikke å kom-me seg opp uten hjelp. Da var det godt å ha Annes vardöger som ga beskjed. Fra assistentens kjökken kunne man ikke se til landingen som lå på andre siden av holmen. Anne ville ikke at noen skulle snakke om disse ekstra evner hun hadde, og de andre på stasjonen var lojale mot henne og lot henne i fred. Först etter at hun var död ble det fortalt videre.

Grönfjelldal bei Dunderland in Rana

Da Anne hadde vært på Fruholmen i 12 år, reiste hun en tur sydover for å besöke sine foreldre og sösken i Grönfjelldal. Det var en tur han lenge hadde gledet seg til. Også foreldre og sösken var glade for å se den gjæve jenta igjen etter så mange år. Det skulle så gå 10 år til för Anne fikk se sin elskede Grönfjelldal igjen.

Verdienstmedallie und Reise nach Trondhjem und Kristiana.

#123# I 1914 fikk Anne Kongene fortjenestemedalje i sölv for lang og tro tjeneste hos Horneman, Hun hadde da vært hos dem i 25 år, hvorav 22 år på Fruholmen. I den anledning reiste Anne en tur til Kristi-ania for å takke Kong Haakon for medaljen. I Trondhjem (byen hette så dengang), ble Anne tatt hånd om av Hornemans slektninger paa beste måte. Hun fikk også en tur ut til Munkholmen med båten "Pluto", åt kort fra turen er stemplet 25. mai 1914, Fra Trondhjem gikk turen til Kristiania. Her tok også Hornemans slektninger vel imot Anne og viste henne rundt i hovedstaden. Hun hadde aldri vært så langt sydover för. Det var jubileumsutstilling i byen da som hun fikk se. Hun besökte også fornöyelsesavdelingen "Tanagra". Så hennes eneste tur til Kristiania ble en minnerik opplevelse.

På turen nordover igjen var Anne innom og hilste på sin kjære familie i Grönfjelldal og på Silaadal. Etter besöket der, gikk turen nordover til Finnmark igjen, og på Fruholmen var hun alltid velkommen tilbake til alle sine gjöremål. Sikkert savnet også. Men tiden står ikke stille og Horneman som etter hvert var blitt gammel og tykk, syntes at tjenesten på Fruholmen nå ble for strevsom og han sökte seg sydover. I 1919 fikk de beskjed om at de kunne flytte til Sjeljanger fyr nord for Bergen. Anne ble ikke glad for denne nyheten. Hun likte seg på Fruholmen og hadde kommet godt ut av det med natur-kreftene gjennom alle år. Men hun lovet fru Horneman å bli med dem til den nye fyrstasjonen. Anne gråt da hun pakket kisten og kofferten sin. Her hadde hun hatt det trivelig og godt, og 27 av sine beste år hadde hun lagt igjen her. Hun var 28 år da hun kom til Fruholmen og 55 år da hun reiste. Anne syntes det var umåtelig trist da hun stod på dekket og så Fruholmen forsvinne for siste gang.

Sjeljanger var en husstandsfyr så her måtte Anne være med og gå vakt. Horneman hadde vakt fra fyret tentes om kvelden og til kl, 2 om natten. Da vekket han Anne, og så passet hun fyrlampen
til solen stod opp og ga henne avlösning. Fru Horneman var blitt alvorlig syk og döde bare tre år etter at de kom til Sjeljanger fyr. #124# Men för hun döde, bad hun Anne om å bli hos Horneman til en av dem döde. Det lovet Anne henne.

Da Horneman gikk av med pensjon i 1923, kjöpte han villa Dagalid i Vikebygd og Anne ble med ham dit. Her stelte hun da for Robert August Horneman til han döde 18. april 1936, 83 år gammel.
I 47 år hadde Anne tjent trofast i Hornemans hus. Etter hans död, kjöpte Anne huset og ble boende der. Alle de fine tingene Horneman hadde ble solgt på auksjon og sperdt rundt om.
 

Etter at Anne ble alene og ikke lenger hadde omsorg for noen, fölte hun seg svært ensom. I 1938 og -39 gikk Anne i stadig tanker om å selge huset og reise ut til Jacob Horneman som var farmer på Gelapagos. Han var som en sönn for henne. Hun hadde jo stelt han fra han ble födt. Men så kom krigen i 1940 og satte en stopp for planene. Hösten 1943 solgte Anne villa Dagalid, men holdt av noen rom for seg selv for livstid. For å böte litt på ensomheten fikk hun seg en hund som hun kalte "Prins". Den hadde hun til like för jul i 1953 da döde den. Det ble en trist jul for Anne. Nå satt hun ensom igjen, 89 år gammel. Men hun klarte seg uten hjelp helt frem til 8. mars 1956, Da falt hun på stuegulvet og. brakk lårhalsen. Anne döde på Haugesund sykehus 18. juli 1956. En av Norges mest trofaste tjenestepiker var ikke mer. Etter hennes eget önske ble hun kremert og urnen ble sendt til hennes hjembygd og satt ned på Nevernes kirkegård. Ringen var sluttet. Anne var kommet tilbake til hjembygdens jord.

000
[Jacob H. Horneman, Sönn av fyrvokter Horneman]
[Hilda Silaadal, Söster a Anne og Ole Sylaadal]
 

Bild fehlt

Fruholmen gamle Fyrstasjon - Tegnet av Alfred Johnsen som julegave til Anne Silaadal 1895.   

  
Lina Paulsen

Die dritte Frau auf Fruholmen, von der ich gerne etwas erzählen würde, ist Lina Paulsen. Sie wurde in [der Gemeinde] Hamaröy am 29. Dezember 1890 geboren und auf den Namen Oline Akselsen getauft. Gerufen wurde sie aber stets Lina. Ihre Mutter starb während ihrer Geburt und so lernte sie frühzeitig was Arbeit und #125# Pflichten bedeuten. Lina war klein von Wuchs, aber quicklebendig und aktiv. Sie war MORSOM, freundlich und umsorgend, aber sie hatte auch ihre festen Überzeugungen und konnte in ihren Antworten sehr direkt sein. Nach der Volksschule besuchte sie die Haushautsschule und lernte nähen, so dass sie alle Voraussetzungen für die Führung eines Haushalts besaß.

Ihr Vater war ein Freund des alten Feuerwärters Jakob Larsen auf Stangholmen (Leuchtturm von Tranöy). Da die Frau von Larson 1912 starb, brauchte er eine Hilfe zum Betrieb des Leuchtturms und zur Führung des Haushalts. Zu diesen Zwecken wurde Lina nach Tranöy geschickt. Sie war zu diesem Zeitpunkt 22 Jahre alt.  

Den tredje av kvinnene på Fruholmen jeg gjerne vil fortelle litt om, er Lina Paulsen, Hun ble födt på Hamaröy 29, desember 1890 og döpt for Oline Akselsen, Men hun ble bare kalt for Lina. Hennes mor döde da hun ble födt, og hun fikk derfor tidlig lære hva arbeid og #125# plikter var. Lina var lita av vekst, men kvikk og aktiv. Hun var morsom, snill og omsorgsfull, men hadde sine meningers mot og kunne være skarp i replikken. Etter at folkeskolen var slutt, fikk hun ta husmorskole og et sykurs, så hun ble velutdannet til husmoryrket. Hennes far var en venn av gamle fyrvokter Jakob Larsen på Tranö fyr på Stangholmen, (Nå Tranöy fyr,) Da kona til Larsen döde i 1912, måtte han ha hjelp til å passe fyret og til å stelle i huset. Lina ble da sendt ut til Tranö fyr som husholderske og vaktavlöser. Hun var da 22 år gammel.

Das Leuchtfeuer Tranöy wurde zu dieser Zeit als kleines Hausstandsfeuer betrieben, das Mann und Frau gemeinsam betreuten. [Es ist vom Festland leicht zu erreichen.] Dafür erhielten sie nur 1200 Kronen Jahreslohn. Es gab keine Pension von der man leben konnte, so dass es nur ein Job war, so lange man gesund blieb. Lina hatte geglaubt, dass es nur eine Anstellung für eine kürzere Zeit sei, aber es wurden viele lange Jahre mit SURE und kalten Nachtwachten für die junge Frau dort draußen in Tranöy.

Der Leuchtturm hatte einen Blinkapparat für zwei kurze Blinks alle sechs Sekunden. Bei starkem Frost mit Trägheit und RIMING im Uhrwerk, musste der Wachhabende mit einer Uhr in der Hand neben dem Linsenapparat sitzen und Stunde um Stunde dafür sorgen, dass das Uhrwerk rund lief. Bei starkem Schneetreiben musste man ständig auf die Gallerie laufen und die Scheiben vom Schnee befreien. [Kann sich heute keiner mehr vorstellen.] In der dunklen und kalten Jahreszeit waren das lange und schwere Wachen.

Lina wurde manchmal so müde, dass sie sich KVALM fühlte. Aber sie hielt es für eine Ehrensache, nicht aufzugeben. Wenn die Lotsen auf den Schiffen auf dem Weg von und nach Narvik oder die Offiziere der Hurtigrute durch den Frostnebel zu dem vertrauten Feuer von Tranöy starrten wussten sie nicht, dass ein blaugefrorenes Mädchen hinter den Scheiben saß und den Blinkrythmus des Leuchtturms aufrecht erhielt.

Leuchtfeuer Tranöy

Tranö fyr var dengang et lite husstandsfyr hvor mann og kona passet fyret sammen. For dette hadde de bare omlag 120o kroner i året. Det ble ikke pensjon til å leve av, så det var bare å stå på så lenge helsa holdt. Lina hadde tenkt at det bare skulle bli for en kort stund, men det skulle bli mange og lange år med sure og kalde nattevakter for den unge jenta der ute på Tranö fyr. Fyret hadde lynblinkapparat med 2 hurtige lynblink hvert 6-te sekund. Når det ble sterk frost med treghet og riming i urverket, måtte den som hadde vakt sitte i lykten med klokken i hånden og hjelpe linseverket å gå rundt, time etter time. Satte det så inn med snökov, var det stadig å springe ut i blåsten på galleriet og koste snöen av lykte-rutene. I den mörke og kalde årstiden ble det lange og tunge vakter. Lina ble iblant så trött at hun fölte seg kvalm. Men hun syntes det var en æressak å ikke gi opp. Når båtene på vei til og fra Narvik, eller hurtigrutenes offiserer og loser stirret gjennom froströyken og innover mot de vennlige lysblinkene fra Tranö fyr, da visste de ikke at det satt en liten blåfrossen jente bak lykterutene og hjalp linsene å gå rundt.

Tagsüber musste Lina Essen kochen und das Haus versorgen, so dass in den schlimmsten Wintertagen wenig Zeit zum Schlafen blieb. Manchmal wurde der alte Feuerwärter krank und konnte seinen Teil der Wache nicht gehen. Lina musste in solchen Fällen bis zum Morgen Wache gehen um dann an Land zu fahren und eine Freundin zu bitten so lange auszuhelfen, bis der Feuerwärter wieder auf die Beine kam. Sie empfand es als ihre Plicht, alles so gut es ging am Laufen zu halten. Der Monatslohn betrug 20 Kronen, was zu der damaligen Zeit als guter Lohn angesehen wurde. Über die Arbeitszeiten und -belastungen sprach man damals nicht.

Wenn Lina im Jahr 240 Kronen Lohn bekam, blieben für den Feuerwärter 960 Kronen, wovon sowohl Eassen als auch das Heizmaterial für beide und für das ganze Jahr bezahlt werden mussten. UHYRE  

Om dagen måtte Lina opp og lage mat og stelle i huset, så det kunne ofte bli lite sövn i den verste mörketia. Av og til ble den gamle fyrvokteren syk så han ikke klarte å stå opp og ta vakta #126# ei, Da måtte Lina bli på vakt til det lysnet og så fare på land for å få tak i en venninne til å hjelpe seg med vaktene til fyrvokteren ble frisk igjen. Hun satte sin ære i å få alt til å fungere så godt som mulig. Unna var 2o kroner måneden, og det var regnet for en god lönn dengang. Arbeidsbyrden var det ingen som snakket om. Når Lina hadde 24o kroner i året i lönn, så hadde fyrvokteren bare 96o kroner igjen av sin lönn, og det skulle strekke til både mat og brennsel for dem begge året ut. Det var uhyre trange tider dengang.

Aber das Leben auf Tranöy bestand nicht nur aus Wachen und Arbeit. Es gab auch viele angenehme Tage und Nächte. Wenn der Vestfjord spiegelglatt da lag und die Mitternachtssonne ihre Goldstrahlen über die Lofotwand [im Westen von Tranöy, im Norden liegen die Berge von Hinnöya] warf und die Möven ### mit ihren weißen Flügeln durch die kristallblaue Luft flogen, die Eiderenten? RUGET in der Nähe der Gebäude, dann war es ein Vergnügen im Freien zu sitzen und zu stricken oder zu ###. ... und sich nach dem Liebsten zu sehnen, der draußen auf dem Meer war.

Jakob Larsen war ein alter Segelskipper. Er war ein HYGGELIG Mann, LYST und Humor. Er war über viele Meere gesegelt, hatte viele Häfen gesehen und war ein guter Erzähler. Durch seine Erzählungen aus seinem langen Seemannsleben erfuhr Lina viel über das Leben zur See und anderen Ländern. Er war wie ein alter, liebenswürdiger Großvater für sie.

Lina beherrschte das Boot bestens, das ihnen dazu diente, beim Landhandel einzukaufen oder den täglichen Bedarf an Fisch zu fangen.###

Eines sommers kam der Direktor des ### Holst unangemeldet nach Tranöy.

... wurde damals als besondere Ehre empfunden.

Aushilfe beim alten Jakob Larson, Leuchtfeuer

Die guten Tage auf Tranöy

Men livet på Tranö fyr var ikke bare vakter og arbeid. Det var også mange trivelige dager og netter. Når Vestfjorden lå stav- stille og midnattsolen kastet sin gullglana over Lofotveggen i nord og måker gynget avsted på hvite vinger höyt oppe i den krystalblå luften, og ærfuglene lå stille og ruget rundt fyrbygningene, da var det koselig å sitte ute med strikketöy eller håndsöm. Uler Lina kunne bare sitte å se drömmende ut over dette veldige rike av land og hav og lengte etter kjæresten som var ute til sjös. Mens han stod til rors på det åpne hav, satt hun vakt ved fyrlampen.

Ta, slik kann livet arte seg for noen, Fyrvokter Jakob Larsen var gammel seilskuteskipper. Han var en hyggelig mann med lyst og godt humör. Han hadde seilt på mange hav og havner og var en god forteller. Gjennom hans fortellinger fra sitt lange sjömannsliv, ble Lina kjent med hav og havner mange steder i verden. Han var som en gammel koselig bestefar for Lina. Lina var god i båt, Det å ro til handelsmann eller å dra ut og trekke kokefisk. var en naturlig ting for henne. Det satte farge på tilværelsen og gjorde at hun trivdes. Det ble også hun som brukte malerkosten på de höyeste og vanskeligste stedene for å spare den gamle som ble svimmel. En sommer kom fyrdirektör Holst uventet til Tranö fyr. Lina holdt da på å male höyt oppe på fyrbygningen. Av praktiske grunner hadde hun lått en gammel bukse av fyrvokteren til slikt malerarbeid,
127
Holst spurte da fyrvokteren hva det var for en kar han hadde til å male for seg. Litt beklemt måtte fyrvokteren bekjenne at det var Lina, husholdersken. Holst bad henne da komme ned så han fikk hilse på, henne. Han takket og roste henne fordi hun var snill og hjalp den gamle fyrvokteren med å holde stasjonen i god orden. Det å få roe av selveste "direktören" föltes som en stor ære dengang.
 

Ruder bei Unwetter

En gang det hadde vært langvarig uvær,hadde de ikke fått hentet ny forsyning av parafin. Lina var da engstelig for at den de hadde skulle ta slutt. Sn morgen mens fyrvokteren sov, stilnet vinden litt av, Da Lina hadde slukket fyret, satte hun ut båten og rodde de tre kilometrene til dampskipsanløpsstedet for å hente para-fin. Hun fikk noen karer til å hjelpe seg med å få to fat i båten og så la hun i veg mot fyret, (2 fat ca,36o liter). Da fyrvokteren våknet og så at jenta og båten var borte, ble han både sint og redd, for han skjönte hva hun hadde tatt ut for. En stund senere så han båten legge ut fra land. Det så mest ut som jenta satt i havet og rodde. Vinden hadde igjen frisknet på og han stod i stadig angst for å miste både jenta og den sökklasta båten. Men sakte og sikkert slet hun seg utover mot fyret, .Etterhvert gikk sinnet av den gamle vokteren og hans hjerte og sinn fyltes med beundring og takknemlighet mot den trofaste hjelpersken han hadde.

Der Feuerwärter Larsen war inzwischen etwa 80 Jahre alt geworden und so hinfällig, dass er 1917 aufhören musste und folglich auch kein Bedarf mehr an Linas Mithilfe bestand. Sie heirate im selben Jahr Halfdan Ingemann Paulsen, mit dem sie die 5 Jahre, die sie auf Tranöy arbeitete, verlobt war. 1919 am Lina zurück ins fyrvesenet###, zusammen mit ihrem Mann und den beiden Kindern, die sie in der Zwischenzeit bekommen hatten.

Heirat. Mit Mann und 2 Kindern nach Fruholmen.

Fyrvokter Larsen var etter hvert blitt omkring 8o år og så skröpelig at han måtte slutte i 1917 og da var det helles ikke bruk for Lina mer. Hun giftet seg samme år med Halfdan Ingemann Paulsen, som hun hadde vært forlovet med i de 5 årene hun var på fyret. I 1919 kom Lina igjen i Fyrvesenet. Da sammen med mannen sin og de to barna de hadde fått. De kom da til Fruholmen fyr. På Fruholmen var det "försteordens" fyr, så her slapp kvinnene å gå vakt. Men Lina hadde såmenn nok å gjöre med to små barn. Det minste barnet bare to måneder gammelt. Lina syntes til å begynne med at det var ensomt og trist på Fruholmen. På Tranö fyr hadde hun hatt hjemmet sitt #128# like i nærheten av fyret. Der hadde hun stadig kontakt med sin sl-ekt og venner. Nå var hun kommet helt nord i havsbotten med bare to fremmede familier å ha kontakt med vinters tid. Men som den akt-ive jenta hun var, fant hun seg fort til rette. Lina fikk også to barn til på Fruholmen, så hun hadde alltid nok å gjöre.

1919 Fruholmen

Krankenhaus.

Im Winter 1931: die 9-jährige Aase ertrinkt im Meer.

Da barna ble så gamle at de måtte begynne på skolen, fikk Lena nye problemer å stri med. Barna måtte inkvarteres hos familier på Ingöy mens de gikk på skolen og dette skapte mange vansker. Betal ing, utrustning og bekymring for hvordan barna hadde det. Ingen telefon eller annen forbindelse enn båten på godværsdager som det var få av i vintertiden. Lang mörketid og kolossalt med uværsdager var nesten til å ta knekken på en så aktiv jente som Lina. Ha de hadde vært på Fruholmen i omlag 10 år, fikk Lina en lungesykdom og et langvarig opphold på Talvik sykehjem. Det var en straffedom for henne å ligge så lenge i ro. Men håndarbeid hjalp utrolig. Det var så mange ting hun kunne strikke til barna. Viljen til å bli frisk igjen var også sterk, så hun overvant sykdommen og fikk komme til bake til mannen og barna på Fruholmen. Men bare to år senere ble hun på nytt rammet av en stor ulykke. Den 21, desember 1931 ble vesle Åse på 9 år tatt av havet og aldri funnet igjen. Dette var det hardeste slag Lina hadde opplevet. Hvordan det föles for en mor å miste en av sine små på denne måten, kan ikke beskrives, Hun gikk siden i stadig redsel for å miste flere på samme måten. Det ble en fæl vinter å komme gjennom. Den gamle sykdommen truet med å blusse opp igjen, og doktoren rådet henne til å komme bort fra Fruholmen og få hendelsen på avstand. Likeså var det nödvendig for henne å komme til et bedre klima. Men det tok tid å få flytte.

Erst 1933 konnte die Familie in den Süden ziehen: der neue Arbeitsplatz war das Feuer von Varnes an der Einfahrt in den Fedafjord und Flekkefjord [im äußersten Süden von Norwegen]. Sie sah mit Wehmut zurück auf Fruholmen, denn die Abreise bedeutete, dass die kleine Aase für immer verlassen werden musste. Es war, als bliebe ein Teil von ihr selbst zurück. Mehr als die 14 Lebensjahre, die sie hier oben auf diesem Eiland verbracht hatte.

ok

Först i 1933 fikk de flytte sydover til Varnes fyr ved innseilingen til Fedafjorden og Flekkefjord. Det var med sorg Lina så Fruholmen forsvinne, Hun fölte det slik at lille Åse ikke fikk bli med dem, men måtte bli igjen på Fruholmen for alltid. Det föltes som noe av henne selv lå igjen der. Ikke bare de 14 årene av livet hennes ble igjen på holmen.

Die Feuerstation Varnes war kein besonders angenehmer Arbeitsplatz. Die Gebäude lagen auf einer 27 Meter hohen Felskuppe. Vom Anleger bis dorthin waren es 103 Treppenstufen. Das Feuer lag zwar auf dem Festland, war aber schwer zu erreichen und der Weg zur nächsten Siedlung war weit. Die Gebäude waren alt, von 1836. ... ###

#129# Varnes fyr vår ikke neoe vakkert sted. Fyrbygningene lå på eh berghylle 27 meter over havet. Det var 103 trappetrin opp fra land-ingsplassen. Det var landfast, men avsides og langt til folk. Byg-ningene var gamle, fra 1836. Hvitmalte med fyrlykta i husveggen. Det var en husstandsfyr så her maatte Lina igjen gå vakt. Men vant som hun var med fyrlivet, kom hun snart inn i vaktrytmen igjen. Doktor-en hadde råd henne til å legge seg tidlig om kvelden og heller stå tidlig opp. De ordnet det slik at mannen tok vakt fra tenning til 2 om natten, :3a vekket han Linn og hadde kaffe klar til henne og, etter aa ha önsket henne "god vakt" kröp han opp i den varme senga. '3å ruslet Lina inn til fyrlampen og alle lameller, klipper og urverk som arbeidet seg gjennom natten i fyret. Det var en komplisert fyr som »natte passes nöye. Den hadde 4 okkulterende sektorer og 4 klip-psektorer med omkring loo lameller i bevegelse. Her satt da Lina natt etter natt, måned etter måned og år etter år for en lönn på et par hundre.kr, i året.

Die Monotonie wurde nur durch die Kriegsjahre unterbrochen. Aber diese waren schlimmer als die Wachen. Die Deutschen besetzten die Feuerstation und verursachten viele Schwierigkeiten. Es gab nicht genügend Platz und nicht genügend zu essen ...###

Die Geschichte mit der Milchkuh.

Bare avbrutt av krigsårene. Men disse var verre enn vaktene. Tyskerne okuperte fyret og skapte vansker for dem. De hadde ingen plass å flytte hen. Det ble lite mat, men Lina hadde skaffet seg en ku så de hadde melk. Da det var gått en tid, begynte tyskerne aa melke kua så Lina fikk ingen melk. Når hun klaget til dem, bare lo de av henne. Hun ble da så forarget at hun reiste den lange veien til Kristiansand og forlangte å få snakke med den tyske kommandanten. Hun fikk foretrede, og forklarte om de vansker okupasjonen hadde påfört dem, og at soldatene stjal melka fra den eneste kua hun hadde. Hun syntes dette var skammelig, og hun bad ham få det stoppet. Kommandanten syntes kanskje det var artig med den vesle forargede kona som var så modig at hun våget seg helt inn i ulvehiet for å forsvare melkeskvetten sin. Han beklaget det inntrufne og lovet å rette på forholdet. Lina var knapt kommet hjem för det kom tyske offiserer med nye soldater og tok med seg de andre. De nye rörte ingen ting. De hadde fått sin instruks.

Volle 13 Jahre schleppten sich Lina und ihr Mann ... auf dieser alten schwerfälligen?? Station. ...### Erst 1946 kam die Versetzung nach Stangholmen, außerhalb von Risör. [Varnes wurde 1950 stillgelegt.] Das war eine nette kleines Feuer, das ebenfalls als Haushaltsstation betrieben wurde, d.h. Lina musste weiter die Hälfte der Wachen übernehmen. Das tat sie bis 1954. Da wurde das Feuer automatisiert. Sie musste keine Nachtwachen mehr sitzen#. Sie hatte bis dahin rund 7200 lange Nächte im Dienst für die Seeleute verbracht. ###  

#130# I hele 13 år slet Lina og mannen hennes seg gjennom tilvær-elsen på denne gamle tungvinte stasjonen. Her ble barna voksne og reise ut fra hjemmet. Först i 1946 fikk de flytte til Stangholmen fyr utenfor Risör. Dette var en liten god fyrstasjon, men det var en husstandsfyr så Lina fortsatte å gå vakt helt frem til 1954. Da ble fyret automatisert og det var ikke nödvendig å sitte vakt lenger. Men da hadde Lina hatt omkring 72oo lange nattevakter i tjenesten for de sjöfarende. Dette i tillegg til sine daglige gjö-remål som husmor. Jo, kvinnene har sannelig vært med på å ta sin törn. Bare synd at det blir så lite verdsatt.

Sie wohnten bis zur Pensionierung weiter ### auf der Station, bis Paulson 1959 pensioniert wurde. Lina hielt die letzten Jahre auf Stangholmen zwei Schafe und 30 Hühner. ... ins eigenes Haus ... unternahm sie mehrere lange Reisen. Eine dieser Reisen führte sie bis Seattle in den USA, wo ihre jüngste Tochter wohnte.

Pensionierung 1959

De ble fortsatt boende på fyret til Paulsen gikk av med pensjon i 1959. Lina hadde den siste tiden på Stangholmen 2 sauer og 30 höns å stelle med. Fra Stangholmen flyttet de til sitt eget hus de hadde kjöpt seg på Hellvik i Bunnefjorden. Etter at Lina sluttet i Fyrvesenet og fikk rådighet over sin tid, foretok hun flere lange reiser. En av reisene gikk helt til Seattle i U.S.A, hvor hennes yngste datter var bosatt.

1960 kam sie auch nach Fruholmen. Sie wollte den Ort besuchen, den sie als das Grab der kleinen Aase ansah: an die Stelle, an der ein Kreuz und Aases Name in den Fels gehauen war, legte sie einen Strauß Blumen, setzte sich daneben und weinte??. Vielleicht hatte sie noch immer die Hoffnung, die kleine Aase wiederzusehen. Eine Mutter vergißt nie ihre Kleinen.

1960 Besuch auf Fruholmen

I 1960 besökte hun også Fruholmen for å se til det hun vel regnet som lille Åses grav. Ved det kors og Äses navn som er hugget inn i fjellet, la hun en bukett blomster og så satt hun der en stund og gråt. Kansje håpet hun en gang å få möte lille Åse igjen. En mor glemmer aldri sine små.

Als Lina in Erik Byes Radioprogramm “Wir gehen an Bord” zu Gast war, erhielt sie das kleine Hündchen “Sing-Ling” zum Geschenk. Es ### für ihre alten Tage. Lina starb im Krankenhaus von Moss am 12. April 1969 und ruht nun auf dem Friedhof von Nesodden.

... ### ...

Da Lina var med i et av Erik Bye's radioprogram "Vi går ombord", ga han henne den vesle hunden "Sing-Ling". Den var til stor glede og tröst for henne på hennes gamle dager. Lina døde på Moss sykehus 12. april 1969 og hviler nå på Nesodden kirkegård.

Ja, Lina. Du er oss til minne, om alt godt som i verden er. Fra barndommens tid så fager og helt ut i ivets kveld, du kjærlig var alle dager og alltid du ofret deg selv.
 

aus “http://no.wikipedia.org/wiki/Opphavsrett” (9. des 2007)

Vernetidsbestemmelsene har møtt kritikk fordi de konsekvent harmoniseres oppad - aldri nedad - i lengde, noe som gavner rettighetshaverinteresser, ikke allmennheten. Det hevdes også at det ikke fører til skaping av nye åndsverk at vernetiden utvides til gunst for avdøde opphavspersoner. Dessuten kan rettighetsklarering av åndsverk når opphavsmannen er avdød være vanskelig og tidkrevende, noe som fører til at kulturarv med liten kommersiell interesse ikke blir tilgjengeliggjort og går i glemsel. Et eksempel på dette er gamle filmer, som er lagret på nitrat-baserte ruller. Disse oppløses over tid, og siden det er kan ofte være såpass vanskelig å klarere alle rettighetene til filmene må man i praksis vente til eneretten går ut før man restaurerer og digitaliserer dem. Innen den tid vil de opprinnelige filmrullene være ubrukelige.[13]

 

(Last upload)

sss